Reise ved endens slutt – en liten dohistorisk kulturreise

Gammeldassens venner – ill. av Kjell Aukrust

Veslehus, privet, kammar.eller locum. Kjært barn har mange navn blir det sagt. Slik er det også for dass, eller utedo, som vi har to av på bygdetunet, hhv. fra Ytre Vefall og Lohne.

Før det etter hvert ble vanlig med vannklosett eller do innendørs etter krigen (Norges første vannklosett ble tatt i bruk på Skibladner i 1856), var det en selvfølge at doen var en utedo. I byggeskikkens historie er utedoen ingen gammel bygningstype på landsbygda i Norge. Den eldste utedoen i Norge skal ha blitt oppført på begynnelsen av 1200-tallet, i Steinhus på Hadeland, men det var først på 1800-tallet at utedoen ble innført i store deler av landet. På eiendommer med husdyr var det vanlig at utedoen var et rom i uthuset, gjerne ved siden av fjøset, slik at doen kunne ha nedløp til en møkkakjeller som oftest var under fjøset. Der det ikke var andre muligheter, ble utedoen frittstående.

Når det gjaldt forebygging av odør som kunne oppstå på slike steder, var det ofte vanlig å legge einer på veslehuset, eller så satt man inn ei bøtte med tjære for å døyve mindre vennlig lukt på veslehuset.

Akvedukt – kilde: Wikipedia

Bruk av do er av en langt eldre opprinnelse enn ovennevnte. I gamle Romerriket fantes akvedukter (steinkonstruksjoner hvor det rant vann, fraktet fra fjellene til de store byene). Vannet ble brukt til romerske bad, latriner, fontener, og privat husholdning. Utslagsvann ble fjernet ved å bygge komplekse kloakkanlegg og slippe det ut i nærliggende avfallsbassenger, elver eller havet. Cloaca Maxima – «hovedkloakken» – er et av verdens tidligste avløpssystemer. Den var hovedkloakken i Roma og ble bygget av etruskerne på 5–600-tallet f.Kr.

Mange varianter
Antallet seter kunne variere og det var ikke uvanlig at doene hadde plass til flere avtreder og med ulik benkehøyde ved siden av hverandre. Fellesdo er en innretning som både er plassbesparende og sosialt, og store gårder hadde store doer med mange hull. Hullstørrelse kunne også variere, slik at ingen (særlig barna) risikerte å falle ned i. Som en liten kuriositet kan nevnes at den doen i Norge med flest hull skal være oppført på Tromøya i forbindelse med byggingen av et skip. Her var det mange arbeidere som trengte et avtrede, og det ble derfor bygget en do med hele 24 hull, samtidig er den minste utedoen som er registrert, kun 0,63 m2. Denne sto i Trysil sammen med en fløterkoie. Det ble sagt at fløterne som brukte doen måtte være forsiktige når de gikk ut, så den ikke hang fast på ryggen.

Dopapir – før og etter
Det var en tid før mykt dopapir. Den franske forfatteren François Rabelais hevder i en bok fra 1500-tallet at det absolutt beste man kan tørke seg med er en fugleunge (Østlendingen, Koåsæter). Det var nok ikke så vanlig som gress, løv eller mose. I Bergen skal f.eks. mosesanker ha vært en egen yrkesgruppe på 1300-tallet. Her var mosebehovet for dotørk hele 19 tonn i året, så markedet var stort. I tillegg til mose var fliser spikket ut fra veggen, eller «dretpinne» (begrep fra Trysil) benyttet redskap. Dretpinne var en flat, liten trespatel som man brukte til å rengjøre baken etter toalettbesøket.

Utedo med bilde av kongelige på veggen. Foto: Trysil skimuseum

Først rundt 1850 kom det første dopapiret til Norge, fraktet hit fra USA, via England. Dette kom etter hvert på ruller mot slutten av 1800-tallet. Dopapir var svært kostbart og derfor utenkelig for vanlige folk. Til dopapir ble det derfor ofte brukt gammelt papir, gjerne aviser og ukeblad, som begynte å bli vanlig rundt århundreskiftet. Ofte var det bilde av kongefamilien på side 3, og siden man ikke kunne tørke seg bak med kongen, ble det en skikk å rive ut denne siden og henge kongeparet på veggen. Dette ble bl.a. et patriotisk symbol under 2. verdenskrig. Bilde av Quisling ble derimot hengt under do.

Ut i frihet via do
Under krigen var det også vanlig å gjemme radioen på utedoen, da det var forbudt (om man ikke var medlem av NS). Der satt man og lyttet til sendinger fra London. Utedoen var et sted tyskerne kviet seg for å gå inn i, av frykt for å påta seg smittsomme sykdommer fra urene nordmenn. Det finnes også flere eksempler på nordmenn som flyktet fra tyskere via do (kilde: Thor Gotaas). Som et apropos forteller en annen kuriositet at dette også var måten Gustav Vasa unnslapp før han grunnla den svenske nasjonalstaten. Da Gustav Vasa prøvde å ta over makta i Sverige, ble han tatt til fange på en gård i Norge. Mens de ventet på folk som skulle frakte ham tilbake, rømte han i løpet av natta gjennom hullet på utedoen

Den dag i dag
Så sent som i 1970 var det fortsatt over 7000 doer uten vann i Oslo, noe som fortsatte til ut på 90-tallet i flere slitte bygårder. I Trondheim manglet 253 husstander vannklosett så sent som i 1998.

Utedo fra Lohne, bygget i 1910. Nåværende plassering: Drangedal bygdetun

I dag lever utedoen videre i hovedsak på hytter og ved fritidshus og på friluftsmuseum som Drangedal bygdetun.

Kilder:
Eide, Stein S, og Børresen, Mette F (2019, 13/10). Fra rønne til palass. NRK
Gotaas, Thor og Vingelsgaard, Roar (2019). Norske utedoer
Nodeland, Randi Helen (2012, 26/11). Utedoer er kulturhistorie. Østlendingen
Koåsæter, Ola (2012, 16/11). Utedo er kultur. Østlendingen
Wikipedia
Store Norske leksikon