Stabbur fra gården Sannes. Eksakt årstall for bygging er uvisst, men det ble reist på 1700-tallet. Inskripsjon i en stokk sier 1768. Bygningen ble flyttet til bygdetunet i 1968 og var en gave fra Johanne og Erling Solbrå.
Stabbur ble vanligvis benyttet til oppbevaring av mat og klær – og eventuelt annet som måtte stå luftig eller skulle holdes unna rotter og mus. Bygningen ble derfor satt på stolper. Stokken under stolpene var bred og flat, slik at smådyr fikk vansker med å gå der. Det var også en glippe på rundt en fot fra øverste trappetrinn til inngangen.
På de fleste gårder var stabburet en enkel bruksbygning, men på større gårder var det vanlig at det ble dekorert med utskjæringer. Inne var det minst en melbyre med flere rom for oppbevaring av korn og mel. Det var også en salttønne til flesk, og kroker for opphenging av spekemat. Det var ingen fyring i stabburet om vinteren, og varer som ikke tålte frost kunne derfor ikke oppbevares der. Man hadde gjerne mel og korn i andre etasje og kjøtt i første etasje dersom stabburet hadde to etasjer.
Døra på stabburet var en av de få dørene på et tun som ble låst. Noen steder la man også steinheller under melbyrene for å hindre uvedkommende i å bore seg inn og stjele kornet. Det var husfruen som hadde hånd om nøkkelen, og denne var regnet som et statussymbol. Gulatingsloven sa at det var lov å drepe en mann som ble tatt på fersk gjerning («har laget seg bør av gods og klede») i å stjele fra buret.