Skogsarbeideren på bygdetunet

På Drangedal bygdetun finner du statuen Skogsarbeideren av billedhogger og kunstner Trygve Magnus Barstad fra Flatdal. I 2017 ble denne avduket og reist for å hedre de skogsarbeidere, som gjennom århundre har vært sentrale i avvirkningen av tømmer, og det å få tømmeret ut av skogen i Drangedal.

Naturlig levevei i den største skogkommunen
Som den største skogkommunen i Telemark, og en av de større og mer betydningsfulle i Norge, har Drangedal fostret svært mange dyktige skogsarbeidere gjennom tidene. En stor del av de yrkesaktive i Drangedal oppgav ved folketellinger i første halvdel av 1900-tallet, at de hadde skogsarbeid som viktigste levevei. De aller fleste skogsarbeidere var sesongarbeidere. Folk fra Drangedal tok også på seg skogsarbeid i nabobygdene. Disse som arbeidet i skogen bidro til framgang for Drangedal, og skogen var en veldig stor og viktig arbeidsplass for drangedølene før mekaniseringen for alvor satte inn midt på 50-tallet.

Skogsarbeidet endret seg lite fra slutten av 1500-tallet, da skogdriften trolig oppstod i Drangedal, og helt frem til etter 2. verdenskrig. Redskap og arbeidsmetoder var stort sett de samme helt frem til mekaniseringen av skogbruket. «Redskapene for en tømmerhugger var bare øks og barkespade. Noen hadde to økser, ei «støyteøks» med smalere egg som ble brukt til felling, og ei vanlig øks for kvisting og grovbarking» (Drangedal 1900-2000 – Utvikling og kulturhistorie, 164). Dette skulle endre seg noe de første tretti åra av 1900-tallet. Da foregikk det en stille rasjonalisering i skogbruket, som gjennom bedre skogsveier, sterkere, hester, bedre økser og sager og annet utstyr, forenklet tilværelsen og reduserte arbeidsforbruket.

Hardt arbeid og kummerlige forhold
I tidligere tider var det ikke uvanlig at mange unge menn gikk ut i hardt skogsarbeid rett etter at de ble konfirmert. Livet i skogen var langt ifra noen dans på roser, og skogskarene ble ofte regnet som tøffe folk, herdet av vær og vind, vinter som sommer.

Skogsarbeiderne lå tidligere ofte i setre eller høybuer når de var på heia, eller bare under en heller. Nede i skogen, der hogsten ville vare utover høsten, satte de helst opp ei jordhytte (også kalt køyte). I jordhyttene var det trangt om plassen og det var kaldt og fuktig. I Drangedal 1900-2000 – Utvikling og kulturhistorie siteres hvordan forholdene kunne være i en slik jordhytte, av en som i et innlegg i Telemark Arbeiderblad kalte seg «Skogsarbeideren»: «Jeg har selv ligget i flere av disse køytene som de blir kalt, så jeg kan gi en god oversikt for den arkitekturen som disse hulene blir bygd efter. De fleste er ca 3×4 m og så høie at en mann så vidt kan stå oppreist. De er opført på den måten at det blir hugget rå stenger og reist på ende. Utenpå er de tekt med torv. Inne i disse stuene er det bare jordgulvet. Efter et regnvær kan det stå op til en halv fot vann på gulvet så en må ha godt fottøi skal en bo i disse husene. Videre er det bare en stor seng, som tjener til bord, seng og sitteplass pluss matskap» (s. 166).

De arbeidet hardt og hadde behov for mange kalorier hver dag, men kostholdet var gjerne ensidig og ofte bestående av brød, margarin, kaffe, poteter og flesk. Når de var sultne måtte det gå fort og maten ble ofte halvstekt og halvkokt, samtidig som det manglet oppbevaringsplass, og maten ble oppbevart der det passet seg.

I enkle husvære langt fra folk representerte skogsfolket på mange måter en lukket kultur, skapt gjennom et hardt liv gjennom en lang vinter. Samtidig var skogsarbeidere fagfolk som var stolte av arbeidet sitt.

Det var Drangedal skogeierlag, Drangedal kommune, Drangedal Sparebank og Drangedal bygdetunlag som var pådrivere og sto for realiseringen av statuen som du finner like innenfor porten til Drangedal bygdetun.

Kilder:
Guro Nordby (2005): Drangedal 1900-2000 – Utvikling og kulturhistorie
Nils J. Sætre (3.8.2017): KV