Utedo fra Lohne

Dette er en utedo fra Lohne, bygget rundt 1910. Doens hvite «blonder» sto tidligere på Lohne skole, før den ble påbygd. Slike doer var vanlige på gårdene før man fikk innlagt vannklosett.

I byggeskikkens historie er utedoen ingen gammel bygningstype på landsbygda i Norge. 1800-tallet er tidsperioden da utedoen ble innført i store deler av landet. På eiendommer med husdyr var det vanlig at utedoen var et rom i uthuset, gjerne ved siden av fjøset, slik at doen kunne ha nedløp til en møkkakjeller som oftest var under fjøset. Der det ikke var andre muligheter, ble utedoen frittstående.

Antallet seter kunne variere. På en større gård med mange beboere kunne der være både 4 og 5 huller i varierende størrelse og benkehøyde ved siden av hverandre. Hullene ble gjerne profilert etter hovedbrukeren og det ble snekret lokk med knott. Herav uttrykket «Knuppen på dolokket».

Til dopapir ble det ofte brukt gammelt papir, gjerne aviser og ukeblad og mange utedoer var rikt utsmykket med veggene fulle av gamle utklipp. Utklipte bilder av kongefamilien fra aviser og ukeblader ble som regel hengt opp i stedet for å bli brukt som dopapir, da en slik bruk ble betraktet som respektløst.

Ofte ble det også plassert en tjæregryte inne på doen, hvis hensikt var å desinfisere og bøte på lukta som ofte forekom i slike uthus. Det var heller ikke uvanlig at det hang bjørneskinn på veggene.

Kjært bygg har mange navn…
Før det ble vanlig med vannklosett eller do innendørs, var det en selvfølge at doen var en utedo. Utedass og utedo er relativt nye ord som forutsetter at det også finnes en innedo. Øvrige betegnelser på do, er avtrede, kakkhus, veslehuset, priveten og gangtun, et begrep som henspiller på at det fornødne ble gjort utendørs, og at man gikk over tunet for å gjøre det. En lokal variant fra Drangedal var kammar, eller kamar. Dette er beslektet med det som i «Sturlungasaga» på 1200-tallet betegnes som kumar.

Doen ble flyttet til bygdetunet i 1984 og var en gave fra Jon O. Lohne.

---